Kontantstrømoppstilling: Analyse av kontantstrøm fra finansieringsaktiviteter Kontantstrømoppstillingen er en av de viktigste, men ofte oversett, av et finansregnskap. I sin helhet lar det en person, enten han eller hun er analytiker, kunde, kredittleverandør eller revisor, lære kilder og bruk av kontanter i firmaer. Uten riktig kontantstyring og uansett hvor raskt et selskaps salg eller rapporterte fortjeneste i resultatregnskapet vokser, kan et firma ikke overleve uten å nøye sikre at det tar mer penger enn det sender ut døren. Ved analyse av selskapets kontantstrømoppstilling er det viktig å vurdere hver av de ulike seksjonene som bidrar til den samlede endringen i kontantposisjon. I mange tilfeller kan et firma ha negativ samlet kontantstrøm for et gitt kvartal, men hvis selskapet kan generere positiv kontantstrøm fra forretningsvirksomheten, er den negative samlede kontantstrømmen ikke nødvendigvis en dårlig ting. Nedenfor vil vi dekke kontantstrøm fra finansieringsaktiviteter, en av tre hovedkategorier i kontantstrømsoppstillingen. En introduksjon til kontantstrøm fra finansieringsaktiviteter Finansieringsaktiviteten i kontantstrømoppstillingen fokuserer på hvordan et firma øker kapital og betaler det tilbake til investorer gjennom kapitalmarkedene. Disse aktivitetene inkluderer også betalte kontantutbytte. legge til eller endre lån, eller utstede og selge flere aksjer. Denne delen av kontantstrømoppstillingen måler kontantstrømmen mellom et firma og dets eiere og kreditorer. Et positivt tall vil indikere at kontanter har kommet inn i selskapet, noe som øker aktiva nivåer. En negativ figur indikerer når selskapet har betalt ut kapital, som å betale langsiktig gjeld eller utbetale utbytte til aksjonærene. Eksempler på mer vanlige kontantstrømsposter som stammer fra firmaer som finansierer aktiviteter, er: Motta kontanter fra utstedende aksjer eller bruke kontanter til å tilbakekjøpe aksjer Motta kontanter fra å utstede gjeld eller betale ned gjeld Betale kontantutbytte til aksjonærer Innbetalinger mottatt fra ansatte som utnytter aksjeopsjoner Motta kontanter fra utstedelse av hybridpapirer. slik som konvertibel gjeld For å illustrere mer tydelig, her er en faktisk kontantstrømoppstilling som dekker tre års finansieringsaktiviteter for avfallsforetaket Covanta Holdings (NYSE: CVA), som er svært aktivt på kapitalmarkedene og i vekst Kapital: I sin 10-K-filing i 2012 med Securities Exchange Commission (SEC) gir Covanta et sammendrag av sine likviditets - og kapitalressursaktiviteter. Det viser at den tilbakekjøpte 5,3 millioner egne aksjer til en gjennomsnittlig kostnad på 16,55 per aksje, noe som tilsvarer de 88 millioner i finansieringsplanen for finansieringsplanen ovenfor. Det har også utbetalt 90 millioner i utbytte til aksjonærene, som inkluderte tidlig utbetaling av utbytte for første kvartal 2013 for å hjelpe aksjonærene på grunn av at skattene på utbytte økte i 2013. Og som du ser ovenfor økte det mer enn 1 milliard i langsiktig gjeld, som stammer fra en blanding av en senior kredittfasilitet som forfaller i 2017 og et langsiktig lån i 2019. Det brukte noen av disse inntektene til å betale et langsiktig lån. Det oppsummerte at netto kontantbeholdning brukt i 2012 var 115 millioner som hovedsakelig var drevet av lavere tilbakekjøp av stamaktier, delvis motvirket av høyere kontantutbytte betalt til aksjeeierne og refinansieringen av gjeldsfinansiering i 2012 og prosjektgjenværende refinansiering. USA-baserte selskaper er pålagt å rapportere i henhold til alminnelig godkjente regnskapsprinsipper, eller GAAP. International Financial Reporting Standards (IFRS), påberopes av firmaer utenfor USA. Nedenfor er noen av de viktigste skillene mellom standardene. som koker ned til noen forskjellige kategoriske valg for kontantstrømsposter. Dette er bare kategoriforskjeller som investorene må bli gjort oppmerksom på når de analyserer og sammenligner kontantstrømoppgørelser fra et amerikansk firma med et utenlandsk selskap. Hvordan relaterer noen elementer i balansen til denne kontantstrømsseksjonen. Analysere kontantstrømoppstillingen er ekstremt verdifull fordi den gir en avstemming av begynnelsen og slutten av kontanter på balansen. Denne analysen er vanskelig for de fleste børsnoterte selskaper på grunn av tusenvis av linjeposter som kan gå inn i regnskap, men teorien er viktig å forstå. En selskaps kontantstrøm fra finansieringsaktiviteter relaterer seg typisk til balanseens egenkapital og langsiktige gjeldsseksjoner. Et av de bedre stedene å observere endringene i finansieringsdelen fra kontantstrøm er i konsernregnskapet over egenkapitalen. Heres Covantas tall: Den generelle aksjekjøpet på 88 millioner, som også er på kontantstrømoppstillingen vi så tidligere, er fordelt på en innbetalt kapital og akkumulert inntjeningsreduksjon, samt en 1 million nedgang i egne aksjer. I Covantas balanse falt egenkapitalbeholdningen med 1 million, noe som viser samspillet mellom alle hovedregnskapene. For å oppsummere andre sammenhenger mellom en bedriftsbalanse og kontantstrøm fra finansieringsaktiviteter, kan endringer i langsiktig gjeld finnes i balansen, samt noter til regnskapet. Utbetalt utbytte kan beregnes ut fra begynnelsen av balanseført verdi av balansen. legge til nettoinntekt. og trekker ut sluttverdien av beholdt inntjening i balansen. Dette tilsvarer utbetalt utbytte i løpet av året, som er funnet på kontantstrømoppstillingen under finansieringsaktiviteter. Hva skal investoranalytikere se etter når man vurderer denne delen En investor vil nøye analysere hvor mye og hvor ofte et selskap reiser kapital og kildene til hovedstaden. For eksempel kan et selskap som stole tungt på eksterne investorer for store, hyppige kontantinvesteringer bli et problem hvis kapitalmarkedene opptar seg, slik de gjorde under Kredittkrisen i 2007. Det er også viktig å fastslå forfallstidspunktet for gjeldsopptak. Å øke egenkapitalen ses generelt som å få tilgang til stabil, langsiktig kapital. Det samme kan sies for langsiktig gjeld, noe som gir et selskap fleksibilitet til å betale ned gjeld (eller av) over en lengre periode. Kortsiktig gjeld kan være mer av en byrde da den må betales tilbake før. Når man går tilbake til Covanta, må firmaet ha tilgang til stabil, langsiktig kapital, fordi anleggets avfalls-energianlegg koster millioner av dollar og er under kontrakter med lokale myndigheter og kommuner som kan vare i ti år eller mer. Energien som tilbys (i de fleste tilfeller blir damp generert fra brenning av søppel og tilhørende avfall) også solgt under langsiktige energikontrakter. Som sådan er finansieringsdelen av kontantstrømoppgavene svært relevante for hvordan den bygger planter og øker midlene til å gjøre det i mange år. I sin grunnleggende form gir finansieringsaktiviteter på en kontantstrømoppstilling gode opplysninger om hvordan et selskap låner og betaler tilbake penger, utsteder aksjer og betaler utbytte. En virksomhets kontantstrøm fra finansieringsaktiviteter relaterer seg til hvordan det fungerer med kapitalmarkeder og investorer. Gjennom denne delen av en kontantstrømoppstilling kan en investor lære hvor ofte (og i hvilke mengder) et selskap øker kapital fra gjelds - og egenkapitalkilder, samt hvordan det lønner seg over disse gjenstandene over tid. Beta er et mål for volatiliteten, eller systematisk risiko, av en sikkerhet eller en portefølje i forhold til markedet som helhet. En type skatt belastet kapitalgevinster pådratt av enkeltpersoner og selskaper. Kapitalgevinst er fortjenesten som en investor. En ordre om å kjøpe en sikkerhet til eller under en spesifisert pris. En kjøpsgrenseordre tillater handelsmenn og investorer å spesifisere. En IRS-regelen (Internal Revenue Service) som tillater straffefri uttak fra en IRA-konto. Regelen krever det. Det første salg av aksjer av et privat selskap til publikum. IPO er ofte utstedt av mindre, yngre selskaper som søker. Gjeldsgrad er gjeldsraten som brukes til å måle selskapets økonomiske innflytelse eller en gjeldsgrad som brukes til å måle en person. Av Phil Weiss (TMF Grape) 28. desember 2000 Tidligere i år skrev jeg de to første delene av den pågående studien av aksjeopsjoner (klikk her for del 1 og del 2). Målet med denne serien er å finne ut hvordan alternativer er regnskapsført, slik at investorer kan ta en mer informert beslutning om hvordan de skal vises. Som omtalt nærmere i del 1 i denne serien, er skattefordelen knyttet til utøvelsen av ikke-kvalifiserte aksjeopsjoner vanligvis ikke reflektert i nettoinntekt. Det resulterer imidlertid i et fradrag på selskapets selvangivelse. Heres hvorfor: Anta at en ansatt som har mottatt et ikke-kvalifisert aksjeopsjon (NSO) med en utøvelseskurs på 20 per aksje, utøver dette alternativet når aksjen handles til 50 per aksje. Når opsjonen utøves, beskattes ansatt på 30 forskjellen mellom 50 utøvelseskurs og 20 tilskuddskurs. Denne 30 er lønnsinntekt for arbeidstakeren, slik at selskapet har 30 skattefradrag for skatt. Det store flertallet av selskaper inkluderer ikke dette kompensasjonsfradrag ved beregning av inntekt i henhold til generelt aksepterte regnskapsprinsipper (GAAP). Skattefradrag er verdt 10,50 til selskapet (30 ganger 35 bedriftsskatt). Effekten av aksjeopsjonsutøvelsen påvirker ikke resultatregnskapet i stedet, det rammer balansen som en direkte økning i egenkapitalen. Investorer bør også merke seg at denne tilpasningen til aksjonærenes egenkapital kanskje ikke alltid samsvarer med beløpet som er registrert i kontantstrømoppstillingen. Denne feilmatchen skjer når et selskap har et netto driftstap for føderale inntektsskatt og ikke kan utnytte all skattefordel fra opsjonsøvelsen i inneværende år. Dette ser ut til å være tilfelle med Cisco Systems (Nasdaq: CSCO). I sin siste Aksjonærregnskapsberetning var skattefordelen fra personaloptjonsplaner 3 077, mens kontantstrømoppstillingen kun utgjorde 2.495. Størrelsen på skattefordelen henger også på selskapets aksjekurs. Det er to grunner til dette. For det første resulterer en økning i aksjekursen over tilskuddsprisen i en høyere skattefordel, og for det andre kan aksjekursen påvirke antall opsjoner som utøves. Det vil være interessant å observere virkningen som sliter aksjemarkedet har på størrelsen på kontantstrømmen fordel av aksjeopsjonsøvelse som selskapene innser i løpet av det neste året. Den første tabellen oppsummerer veksten i rapportert kontantstrøm fra driften hittil og for de to foregående regnskapsårene. Den andre tabellen eliminerer fordelen realisert ved utøvelsen av aksjeopsjoner og avslører dramatisk forskjellige resultater. (Merk: Amgens data for 1998 og 1999 er det samme. Før dette året registrerte Amgen denne skattefordelen i finansieringsdelen av kontantstrømoppstillingen. Som følge av dette var beløpet ikke en del av kontantstrømmen fra driften og ingen justering var nødvendig.) Tidligere hadde selskapene valg om å rapportere dette elementet i drifts - eller finansieringsdelen av kontantstrømoppstillingen. Dette er imidlertid ikke lenger tilfelle, som tidligere i år er regnskapsmessig kraft som fastslås at denne skattefordelen skal registreres som en del av kontantstrømmen fra driften. Microsoft har også tidligere rapportert dette elementet i finansieringsdelen. Den omregnede kontantstrømoppstillingen for å reflektere denne endringen i regnskapsprinsippene i sin 10-K for sitt år endte i løpet av juni. Av alle tallene i tabellen over er de mest distresserende Cisco. Cisco har realisert betydelige kontantstrømfordeler ved utøvelsen av aksjeopsjoner de siste fem kvartaler. Hvis Cisco-aksjekursen fortsetter å lide. investorer bør forvente at kontantstrømfordelen fra opsjonsøvelsen skal avta, og skade Ciscos rapporterte kontantstrøm fra driften. Jeg har også funnet Microsofts resultat for første kvartal ganske interessant, da opsjonsrelatert skattefordel for første kvartal på 435 millioner var omtrent en tredjedel av resultatet for året siden. Microsofts aksjekurs har sikkert trend nedover det siste året. Nedgangen i Microsofts kontantstrømfordel ved denne varen er et eksempel på hvilken innvirkning en selskaps aksjekurs har på denne fordelen. Bunnlinjen her er å være forsiktig med effekten av aksjeopsjonsøvelser på kontantstrøm fra driften. Denne fordelen er ikke en som kan regnes med noe regelmessig og er farlig knyttet til to ting som ledelsen ikke har kontroll over - aksjekurs og ønsket om at ansatte skal konvertere sine opsjoner til kontanter. I neste del av denne serien fortsetter jeg denne diskusjonen med å se på noen andre saker, blant annet lønnskattene selskapene betaler når opsjoner utøves og plass tillater kostnaden for de tilhørende aksjene til selskapet og dets aksjonærer. Hvis du har spørsmål, vennligst spør dem på vårt Motley Fool Research Diskusjonsforum. Søknadsfaktorer Aksjeopsjoner: Resultatregnskap, Balanse Finansregnskapets virkning av aksjeopsjoner er et ofte misforstått emne for investorer. Denne kolonnen vil utforske effekten av aksjeopsjoner i balansen og resultatregnskapet. Det vil også inkludere et eksempel på effekten av opsjoner på utvannet resultat per aksje. Ved Phil Weiss (TMF Grape) 12. oktober 2000 I forrige måned skrev jeg en introduksjon til aksjeopsjoner der jeg gjennomgikk kompensasjonsaspekter, de viktigste fordelene og ulempene, og de ulike typer opsjoner som kan gis. Jeg vil gjerne fortsette denne serien med en diskusjon om effekten av aksjeopsjoner i balansen og resultatregnskapet. Diskusjonen min i kveld vil sitte på ikke-kvalifiserte aksjeopsjoner (NSOer). Hvis du ikke er kjent med dette begrepet, kan du gå tilbake til min innledende kolonne. En av de største innsigelsene mot å regnskapsføre aksjeopsjoner er at det store flertallet av selskaper ikke registrerer noen kompensasjonskostnad knyttet til aksjeopsjoner. Som følge av dette, kan disse selskapene, som står for deres opsjoner under APB 25 (den opprinnelige regnskapsføreren som beskriver behandling av aksjeopsjoner i henhold til amerikanske regnskapsprinsipper, ikke ha tillatelse til å trekke inn skattefordelen ved utøvelsen av slike alternativer. I stedet går denne skattefordelen gjennom egenkapitaldelen av selskapets balanse. I mange tilfeller kan du se beløpet av denne fordelen som gjenspeiles i oppstillingen av endringer i aksjeeiernes egenkapital. Siden regnskapet er et dobbeltregistreringssystem, er den andre siden av forandringen til egenkapital en reduksjon av inntektsskatt som skal betales til skattemyndighetene. Treasury Stock Method Regnskapsreglene krever imidlertid at skattefordelen nevnt ovenfor reflekteres i beregningen av utvannet resultat per aksje (EPS), som beregnes via Treasury Stock Method (TSM). Kort sagt antar TSM at alle pengene i aksjeopsjoner utøves i begynnelsen av en finansiell periode (eller utstedelsesdato, hvis det er senere). Årsaken til at denne metoden for beregning av EPS kalles TSM er at den bruker inntektene fra hypotetisk utøvelse av aksjeopsjoner til å tilbakekjøpe aksjer av aksjer - slike aksjer kalles egne aksjer. Dette tjener faktisk til å redusere utvanningseffekten av aksjeopsjoner. Ikke bekymre deg hvis dette høres litt forvirrende ut. Jeg gir et eksempel på hvordan dette fungerer kort tid. Det er faktisk en ny regnskapsstandard (FAS nr. 123) som anbefaler at selskapene registrerer kompensasjonskostnader for deres opsjonsbeviser til ansatte. Dette alternativet, som belaster kompensasjonskostnad for virkelig verdi av opsjoner tildelt ansatte, er imidlertid stort sett ignorert. Et selskap som følger denne regnskapsmessige uttalelsen er Boeing Airlines (NYSE: BA). Hvis du ser på resultatregnskapet. Du vil se denne prisen reflektert i linjen kalt aksjebasert plankostnad. Ved å følge FAS nr. 123 kan Boeing også gjenkjenne noen av skattefordelene knyttet til opsjonsutøvelse (selvfølgelig er skattefordelen mindre enn den faktiske kompensasjonsutgiften). Nå kan vi prøve å sette noen tall bak hva jeg har snakket om og se hva som skjer. Ved å arbeide gjennom dette eksempelet, anta vel at opsjonene er regnskapsført under APB 25, og at selskapene ikke registrerer kompensasjonskostnader for tildeling av aksjeopsjoner. Du vil kanskje ta en kort pause før du går gjennom eksemplet. Ta deg selv noe kaldt å drikke og en kalkulator også, siden den eneste måten jeg kan tenke på å gjøre dette er å løpe gjennom en rekke tall og beregninger. For det første må vi gjøre noen forutsetninger om hvor mange alternativer som faktisk ble utøvd for å beregne balansenes påvirkning. Det skal bemerkes at i denne delen av eksemplet refererer Ill bare til de aktuelle alternativene som utøves. I den andre delen refererer Ill til det totale antallet utestående alternativer. Begge er nødvendig for å avgjøre hele regnskapsmessige konsekvenser. Det skal også bemerkes at det endelige målet med den andre delen av beregningen er å bestemme hvor mange flere aksjer selskapet måtte utstede (utover det som de kunne tilbakekjøp med inntektene fra opsjonsopsjonen) i tilfelle at Alle utestående opsjoner ble utøvet. Hvis du tenker på det, bør det gi mye mening. Hensikten med hele denne beregningen er å bestemme utvannet EPS. Var beregning av antall aksjer som må utstedes for å komme til utvannet andelstall. Merk: Dette medfører en økning på 14.000 til kontantstrøm (vanligvis kontantstrøm fra drift). Behandlingen av aksjeopsjoner på kontantstrømoppstillingen vil bli drøftet mer fullstendig i neste avdrag i denne serien. Deretter må du legge til flere forutsetninger for å se hva som skjer med EPS: La oss oppsummere hva som skjedde her. Inntektsføring påvirkning Ingen direkte. Som nevnt ovenfor har selskapet i dette eksemplet valgt å ta den tradisjonelle tilnærmingen til opsjonskompensasjon og har ikke trukket noen kompensasjonskostnad i resultatregnskapet. Men man kan ikke overse det faktum at det er en økonomisk kostnad for aksjeopsjoner. Mangelen på de fleste selskaper til å reflektere opsjoner i resultatregnskapet har ført til at mange argumenterte for at denne feilen resulterte i en overstatement av inntekt. Spørsmålet om hvorvidt slike beløp skal reflekteres i resultatregnskapet, er vanskelig. Det er lett å hevde at det ikke er vanskelig å fastslå den presise kostnaden for opsjoner på tidspunktet for utstedelsen, med unntak av virkningen av slike opsjoner fra bokført inntekter. Dette skyldes slike faktorer som den faktiske prisen på aksjen på tidspunktet for trening og det faktum at det er ansatte som ikke vil bli avhengig av opsjonene som de blir gitt. Balanseeffekt Egenkapitalen økte med 14.000. Selskapet lagret 14.000 i skatt. Inntjening per aksje Ved beregning av utvannet EPS antar du at alle opsjonsalternativer utøves til gjennomsnittlig aksjekurs for perioden (25.000 aksjer i opsjon i dette eksemplet). Dette resulterer i at selskapet blir behandlet som å ha mottatt fortjeneste lik verdien av antall opsjoner utestående ganger utøvelseskursen (500 000). I tillegg til denne beregningen anses det å ha mottatt fortjeneste lik skattebeløpet som ville bli mottatt dersom alle opsjoner ble utøvd (262 500). Disse inntektene brukes da til å kjøpe aksjer til gjennomsnittlig aksjekurs (15 250 aksjer). Dette tallet trekkes da fra det totale antall aksjeopsjoner for å bestemme inkrementelle aksjer som måtte utstedes av selskapet (9 750). Det er denne tallet som resulterer i økningen til de totale utestående aksjene for utvannet EPS-beregning. I dette eksemplet måtte selskapet utstede 9.750 aksjer og så den utvannede EPS-verdien falle fra 2,50 til 2,38, en nedgang på ca 5. Du vil sikkert finne at forskjellen mellom basis og utvannet EPS i dette eksemplet er litt større enn normalt. I neste del av denne serien diskuterer jeg hvordan aksjeopsjoner behandles i kontantstrømoppstillingen. Hvis du har spørsmål om hva som er presentert her, vennligst spør dem på vårt Motley Fool Research Diskusjonsforum. For siste gang: Aksjeopsjoner er en kostnad Tiden er kommet for å avslutte debatten om bokføring av aksjeopsjoner kontroversen har gått altfor lenge. Faktisk reglene for rapportering av aksjeopsjoner dateres tilbake til 1972, da regnskapsprinsippstyret, forgjengeren til Financial Accounting Standards Board (FASB), utstedte APB 25. Regelen angav at kostnaden av opsjoner ved bevilgningen datoen skal måles ved egen vurdering av forskjellen mellom den nåværende markedsverdien av aksjene og oppløsningsprisen på opsjonen. Under denne metoden ble det ikke tildelt opsjoner når opsjonsprisen ble satt til dagens markedspris. Begrunnelsen for regelen var ganske enkel: Fordi ingen kontanter skifter hender når tilskuddet er gjort, er utstedelse av aksjeopsjon ikke en økonomisk signifikant transaksjon. Det var mange som tenkte på det tidspunktet. Hva mer var, var lite teori eller praksis tilgjengelig i 1972 for å veilede selskaper i å bestemme verdien av slike uutviklede finansielle instrumenter. APB 25 var foreldet innen et år. Publikasjonen i 1973 av Black-Scholes-formelen utløste en stor boom i markeder for børsnoterte opsjoner, en bevegelse forsterket av åpningen, også i 1973, av Chicago Board Options Exchange. Det var absolutt ingen tilfeldighet at veksten i de handlede opsjonsmarkedene ble speilet av en økende bruk av aksjeopsjonsstipendier i leder - og ansattes kompensasjon. Nasjonalt senter for ansattes eierskap anslår at nesten 10 millioner ansatte mottok aksjeopsjoner i 2000 mindre enn 1 million i 1990. Det ble snart klart i både teori og praksis at opsjoner av noe slag var verdt langt mer enn egenverdien definert av APB 25. FASB initierte en gjennomgang av opsjonsregnskapsregnskapet i 1984, og etter mer enn et tiår med oppvarmet kontrovers, utgitt SFAS 123 i oktober 1995. Det anbefalte ikke at selskapene skulle rapportere kostnaden for opsjoner gitt og for å bestemme sin rettferdige markedsverdi ved hjelp av alternativ-prismodeller. Den nye standarden var et kompromiss som gjenspeiler intensiv lobbyvirksomhet av forretningsfolk og politikere mot obligatorisk rapportering. De hevdet at utøvende aksjeopsjoner var en av de avgjørende komponentene i amerikansk ekstraordinær økonomisk renessanse, så ethvert forsøk på å endre regnskapsreglene for dem var et angrep på Americas enormt vellykket modell for å skape nye virksomheter. De fleste selskaper valgte uunngåelig å ignorere anbefalingen om at de motsatte seg så voldsomt og fortsatte å registrere kun egenverdien ved tildelingsdato, vanligvis null, av deres opsjoner på stock options. Deretter gjorde den ekstraordinære bremsen i aksjekursene kritikere av opsjonsutgiftene, ligner spoilsports. Men siden ulykken har debatten returnert med hevn. Skarpheten av bedriftens regnskapskandaler spesielt har avdekket hvor uvirkelig et bilde av deres økonomiske resultater mange selskaper har malt i sine regnskap. I økende grad har investorer og regulatorer kommet for å innse at opsjonsbasert kompensasjon er en stor forvrengende faktor. Hadde AOL Time Warner i 2001 for eksempel rapportert ansatteopsjonsutgifter som anbefalt av SFAS 123, ville det ha vist et driftsunderskudd på rundt 1,7 milliarder i stedet for de 700 millioner i driftsinntektene som det faktisk rapporterte. Vi mener at saken for kostnadsutgifter er overveldende, og i de følgende sidene undersøker og avviser vi hovedkravene fremsatt av de som fortsetter å motsette seg det. Vi demonstrerer at, i motsetning til disse ekspertsargumentene, aksjeopsjonsstipendier har virkelige kontantstrømimplikasjoner som må rapporteres, at måten å kvantifisere disse implikasjonene er tilgjengelig, er at fotnoteopplysning ikke er en akseptabel erstatning for å rapportere transaksjonen i inntektene oppstilling og balanse, og at full anerkjennelse av opsjonskostnader ikke trenger å emasculate incentiver av entreprenørskapsvirksomheter. Vi diskuterer da bare hvordan bedrifter kan gå om å rapportere kostnaden av opsjoner på resultatregnskap og balanser. Fallacy 1: Aksjeopsjoner representerer ikke en reell kostnad Det er et grunnleggende prinsipp for regnskapsføring at regnskap skal registrere økonomisk vesentlige transaksjoner. Ingen tviler på at handlede alternativer møter det kriteriet tusenvis av dollar verdt er kjøpt og solgt hver dag, enten i over-the-counter markedet eller på utveksling. For mange er imidlertid aksjeselskapsstipendier en annen historie. Disse transaksjonene er ikke økonomisk signifikante, argumentet går fordi ingen kontanter skifter hender. Som tidligere amerikanske eksekutivdirektør Harvey Golub satte den i en 8. august 2002, Wall Street Journal artikkel, er opsjonsopsjoner aldri en kostnad for selskapet, og derfor bør det aldri bli regnskapsført som en kostnad i resultatregnskapet. Den stillingen tåler økonomisk logikk, for ikke å nevne sunn fornuft, på flere måter. For en start trenger verdioverføringer ikke å innebære overføring av kontanter. Mens en transaksjon som involverer en kvittering eller betaling er tilstrekkelig til å generere en opptakbar transaksjon, er det ikke nødvendig. Hendelser som utveksling av aksjer for eiendeler, signering av en leieavtale, tilveiebringelse av fremtidig pensjon eller feriefordeler for inneværende periode ansettelse, eller kjøp av materiale på kreditt alle utløser regnskapstransaksjoner fordi de innebærer verdioverføringer, selv om ingen kontanter skifter hender på det tidspunktet transaksjon oppstår. Selv om ingen kontanter skifter hender, utstedes aksjeopsjoner til ansatte med et offer av kontanter, en mulighetskostnad, som må regnskapsføres. Hvis et selskap skulle gi aksjer, i stedet for opsjoner, til ansatte, ville alle være enige om at selskapets kostnader for denne transaksjonen ville være det kontanter det ellers ville ha fått hvis det hadde solgt aksjene til dagens markedspris til investorer. Det er akkurat det samme med aksjeopsjoner. Når et selskap gir opsjoner til ansatte, gir det muligheten til å motta kontanter fra garantistene som kan ta de samme alternativene og selge dem i et konkurransedyktig marked for valg til investorer. Warren Buffett gjorde dette poenget grafisk i en kolonne i Washington Post 9 april 2002 da han sa: Berkshire Hathaway vil gjerne motta alternativer i stedet for kontanter for mange av de varer og tjenester vi selger Amerika. Å gi opsjoner til ansatte i stedet for å selge dem til leverandører eller investorer via garantistyrker innebærer et faktisk tap av kontanter til firmaet. Det kan selvsagt være rimeligere hevdet at kontanter som gis ved å utstede opsjoner til ansatte, i stedet for å selge dem til investorer, kompenseres av det kontanter selskapet opprettholder ved å betale sine ansatte mindre penger. Som to anerkjente økonomer, Burton G. Malkiel og William J. Baumol, notert i en 4 april 2002, Wall Street Journal-artikkel: Et nytt entreprenørfirma kan ikke være i stand til å yte den kontantkompensasjon som trengs for å tiltrekke fremragende arbeidstakere. I stedet kan det tilby aksjeopsjoner. Men Malkiel og Baumol følger dessverre ikke sin observasjon til sin logiske konklusjon. For hvis kostnaden for aksjeopsjoner ikke er universelt innlemmet i måling av nettoinntekt, vil selskaper som gir opsjoner, undergrave kompensasjonskostnadene, og det vil ikke være mulig å sammenligne lønnsomhet, produktivitet og kapitalbasert tiltak med økonomisk tilsvarende selskaper som bare har strukturert deres kompensasjonssystem på en annen måte. Den følgende hypotetiske illustrasjonen viser hvordan det kan skje. Tenk deg to selskaper, KapCorp og MerBod, som konkurrerer i nøyaktig samme bransje. De to er bare forskjellig i strukturen av deres kompensasjonspakker. KapCorp betaler sine arbeidere 400.000 i total kompensasjon i form av kontanter i løpet av året. I begynnelsen av året utsteder det også gjennom en tegningsordning 100.000 verdier av opsjoner i kapitalmarkedet, som ikke kan utøves i ett år, og det krever at ansatte skal bruke 25 av kompensasjonen til å kjøpe de nyutstedte opsjonene. Netto kontantstrøm til KapCorp er 300.000 (400.000 i kompensasjonskostnad mindre enn 100.000 fra salget av opsjonene). MerBods tilnærming er bare litt annerledes. Den betaler sine arbeidere 300.000 i kontanter og gir dem direkte 100.000 verdier av opsjoner i begynnelsen av året (med samme ettårig treningsbegrensning). Økonomisk sett er de to posisjonene identiske. Hvert selskap har betalt totalt 400.000 i erstatning, hver har utstedt 100.000 verdier av opsjoner, og for hver netto kontantstrøm utgjør 300.000 etter at kontantene mottatt fra utstedelsen av opsjonene trekkes fra kontanter brukt til kompensasjon. Ansatte hos begge selskapene har samme 100.000 opsjoner i løpet av året, og gir samme motivasjon, incitament og retensjonseffekter. Hvor legitim er en regnskapsstandard som tillater to økonomisk identiske transaksjoner til å produsere radikalt forskjellige tall. Ved utarbeidelsen av årsregnskapet vil KapCorp bestille kompensasjonskostnader på 400.000 og vise 100.000 opsjoner i balansen på en egenkapitalkonto. Hvis kostnaden for opsjoner utstedt til ansatte ikke regnskapsføres som en kostnad, vil MerBod imidlertid bestille en kompensasjonskostnad på bare 300.000 og ikke vise noen opsjoner utstedt i balansen. Forutsatt ellers identiske inntekter og kostnader, vil det se ut som om MerBods inntjening var 100.000 høyere enn KapCorps. MerBod vil også synes å ha en lavere egenkapitalbase enn KapCorp, selv om økningen i antall utestående aksjer i hvert fall vil være det samme for begge selskapene dersom alle opsjoner utøves. Som følge av lavere kompensasjonskostnad og lavere egenkapitalposisjon, vil MerBods ytelse ved de fleste analytiske tiltak ser ut til å være langt overlegen til KapCorps. Denne forvrengningen er selvsagt gjentatt hvert år at de to firmaene velger de forskjellige kompensasjonsformene. Hvor legitim er en regnskapsstandard som tillater to økonomisk identiske transaksjoner til å produsere radikalt forskjellige tall. Fallacy 2: Kostnaden for ansattes aksjeopsjoner kan ikke estimeres Noen motstandere av opsjonsutgifter forsvarer sin posisjon på praktisk, ikke konseptuell grunnlag. Alternativ-prismodeller kan virke, sier de, som en veiledning for verdsettelse av børsnoterte alternativer. Men de kan ikke fange verdien av ansatteopsjoner, som er private kontrakter mellom selskapet og ansatt for illikvide instrumenter som ikke kan fritt selges, byttes, pantsatt som sikkerhet eller sikres. Det er sant at en instrumentets mangel på likviditet generelt vil redusere verdien til innehaveren. Men innehaverens likviditetstap gjør ingen forskjell på hva det koster utstederen å skape instrumentet med mindre utstederen på en eller annen måte drar nytte av mangel på likviditet. Og for aksjeopsjoner har fraværet av et flytende marked liten effekt på verdien til innehaveren. Den flotte skjønnheten av alternativ-prismodeller er at de er basert på egenskapene til den underliggende aksjen. Det er nettopp hvorfor de har bidratt til den ekstraordinære veksten av opsjonsmarkedene de siste 30 årene. Black-Scholes-prisen på et alternativ er lik verdien av en portefølje av aksjer og kontanter som styres dynamisk for å kopiere utbetalingene til det alternativet. Med en helt likvide beholdning kunne en ellers ubegrenset investor helt sikre en opsjonsrisiko og trekke ut verdien ved å selge kort replikerende portefølje av aksjer og kontanter. I så fall vil likviditetsrabatten på opsjonsverdien være minimal. Og det gjelder selv om det ikke var noe marked for handel alternativet direkte. Likviditetenes mangel på markeder i aksjeopsjoner fører derfor ikke til rabatt i opsjonsverdien til innehaveren. Investeringsbanker, kommersielle banker og forsikringsselskaper har nå gått langt utover den grunnleggende, 30-årige Black-Scholes modellen for å utvikle tilnærminger til prising av alle mulige alternativer: Standard seg. Eksotiske. Alternativer handlet gjennom mellommenn, over disk, og på utveksling. Alternativer knyttet til valutasvingninger. Alternativer innebygd i komplekse verdipapirer som konvertibel gjeld, foretrukket lager eller gjeldsgjeld som boliglån med forskuddsbetaling eller rentedeksler og - gulv. En hel underindustri har utviklet seg for å hjelpe enkeltpersoner, selskaper og pengemarkedsforvaltere å kjøpe og selge disse komplekse verdipapirene. Nåværende finansiell teknologi tillater absolutt at bedrifter skal inkludere alle funksjonene til ansattes aksjeopsjoner i en prismodell. Noen få investeringsbanker vil til og med sitere priser for ledere som ønsker å sikre eller selge sine aksjeopsjoner før opptjening, hvis deres selskaps opsjonsplan tillater det. Selvfølgelig estimerer formelbaserte eller garantistyrere om kostnaden for ansatteopsjoner er mindre presise enn kontantutbetalinger eller delstilskudd. Men regnskapet bør streve for å være omtrent rett i å reflektere økonomisk virkelighet i stedet for nettopp feil. Ledere stammer rutinemessig på estimater for viktige kostnadsposter, for eksempel avskrivninger på anlegg og utstyr og avsetninger mot ansvarsforpliktelser, som fremtidige miljøopprensninger og bosetninger fra produktansvar og andre rettssaker. Ved beregning av kostnadene for ansattepensjon og andre pensjonsytelser bruker forvaltere aktuarmessige estimater av fremtidige renter, ansettelsespensjon, ansattes pensjonsdato, lengden på arbeidstakerne og deres ektefeller, og økningen av fremtidige medisinske kostnader. Prismodeller og omfattende erfaring gjør det mulig å estimere kostnaden for aksjeopsjoner utstedt i en gitt periode med en presisjon som er sammenlignbar med eller større enn mange av disse andre elementene som allerede vises på selskapsinntekter og balanser. Ikke alle innvendingene mot å bruke Black-Scholes og andre opsjonsvurderingsmodeller er basert på vanskeligheter med å estimere kostnaden for tildelte opsjoner. For eksempel hevdet John DeLong, i et Paper of Competitive Enterprise Institute i juni 2002 med tittelen The Stock Options Controversy og The New Economy, at selv om en verdi ble beregnet ut fra en modell, ville beregningen kreve justering for å gjenspeile verdien til den ansatte. Han er bare halvparten riktig. Ved å betale ansatte med egne aksjer eller opsjoner, tvinger selskapet seg til å holde svært ikke-diversifiserte finansielle porteføljer, en risiko som ytterligere blir kompensert av investeringen av den medarbeiders egen menneskelige kapital i selskapet også. Siden nesten alle enkeltpersoner er risikofylte, kan vi forvente at ansatte skal legge betydelig lavere verdi på deres opsjonspakke enn andre, bedre diversifiserte investorer. Estimater av omfanget av denne risikovurderingsprisen for ansattrisiko, som det noen ganger kalles fra 20 til 50, avhengig av volatiliteten til den underliggende aksjen og graden av diversifisering av medarbeiderporteføljen. Eksistensen av denne dødvektskostnaden brukes noen ganger til å rettferdiggjøre den tilsynelatende store omfanget av opsjonsbasert godtgjørelse utlevert til toppledere. Et selskap som for eksempel søker å belønne sin administrerende direktør med 1 million i opsjoner som er verdt 1000 hver i markedet, kan (kanskje perversivt) på grunn av at det skal utstede 2000 i stedet for 1000 opsjoner fordi opsjonene fra konsernsjefene er mulige bare 500 hver. (Vi vil påpeke at denne begrunnelsen validerer vårt tidligere punkt at alternativene er en erstatning for kontanter.) Men selv om det muligens kan være rimelig å ta hensyn til dødvektskostnad når man bestemmer hvor mye egenkapitalbasert kompensasjon (som opsjoner) skal inkludere i en lederpakke, er det absolutt ikke rimelig å la dødevektskostnader påvirke måten selskapene registrerer kostnadene ved pakkene. Regnskapet reflekterer selskapets økonomiske perspektiv, ikke de enheter (herunder ansatte) som det handler om. Når et selskap selger et produkt til en kunde, for eksempel, trenger det ikke å verifisere hva produktet er verdt for den enkelte. Det teller forventet kontantbetaling i transaksjonen som omsetning. På samme måte, når selskapet kjøper et produkt eller en tjeneste fra en leverandør, undersøker den ikke om den betalte prisen var større eller mindre enn leverandørene kostet eller hva leverandøren kunne ha mottatt dersom det solgte produktet eller tjenesten andre steder. Selskapet registrerer kjøpesummen som kontanter eller kontantekvivalenter den ofrede for å skaffe seg godet eller tjenesten. Anta at en klærprodusent skulle bygge et treningssenter for sine ansatte. Selskapet ville ikke gjøre det for å konkurrere med treningssenter. Det vil bygge senteret for å generere høyere inntekter fra økt produktivitet og kreativitet til sunnere, lykkere ansatte og å redusere kostnader som følge av ansattes omsetning og sykdom. Kostnaden for selskapet er klart kostnaden for å bygge og vedlikeholde anlegget, ikke verdien som de enkelte ansatte kan plassere på den. Kostnaden for treningssenteret er regnskapsført som en periodisk kostnad, løst tilpasset forventet inntektsøkning og reduksjon i ansattes kostnader. Den eneste fornuftige begrunnelsen vi har sett for å koste utøvende opsjoner under markedsverdien, kommer fra observasjonen om at mange opsjoner blir fortapt når ansatte forlater eller blir utøvet for tidlig på grunn av risikovilligheten til ansatte. I disse tilfellene blir eksisterende aksjeeiere fortynnet mindre enn det ellers ville være, eller slet ikke, og dermed redusere selskapets kompensasjonskostnad. Selv om vi er enige med den grunnleggende logikken i dette argumentet, kan virkningen av fortabelse og tidlig utøvelse på teoretiske verdier være grovt overdrevet. (Se den virkelige effekten av fortabelse og tidlig opplæring i slutten av denne artikkelen.) Virkelige konsekvenser av fortabelse og tidlig opplæring I motsetning til kontantlønn, kan opsjoner ikke overføres fra den enkelte tildelt dem til noen andre. Ikke-overførbarhet har to effekter som kombinerer for å gjøre ansattealternativer mindre verdifulle enn konvensjonelle opsjoner som handles i markedet. For det første mister ansatte sine opsjoner dersom de forlater selskapet før opsjonene er opptjent. For det andre har ansatte en tendens til å redusere risikoen ved å utøve interesserte aksjeopsjoner mye tidligere enn en veldiversifisert investor ville, og dermed redusere potensialet for en mye høyere utbytte dersom de hadde opsjonene til forfall. Ansatte med faste opsjoner som er i pengene vil også utøve dem når de slutter, siden de fleste bedrifter krever at ansatte skal bruke eller miste alternativene ved avreise. I begge tilfeller reduseres den økonomiske effekten på selskapet ved utstedelse av opsjonene, siden verdien og relative størrelsen på eksisterende aksjeeiersposter blir fortynnet mindre enn de kunne ha vært, eller slet ikke. Å anerkjenne den økende sannsynligheten for at selskapene vil bli pålagt å utnytte aksjeopsjoner, kjemper noen motstandere med en rearguard-handling ved å forsøke å overtale standard settere til å betydelig redusere den rapporterte kostnaden for disse alternativene, diskontere deres verdi fra det som måles av finansielle modeller for å gjenspeile den sterke sannsynlighet for fortabelse og tidlig trening. Nåværende forslag fra disse menneskene til FASB og IASB vil gi selskapene mulighet til å anslå andelen opsjoner som fortabes i løpet av opptjeningsperioden og redusere kostnaden for opsjonsstipendier med dette beløpet. I stedet for å bruke utløpsdatoen for opsjonslivet i en opsjonsprisemodell, søker forslagene å tillate at selskaper bruker et forventet liv for muligheten til å reflektere sannsynligheten for tidlig trening. Ved å bruke et forventet liv (som selskapene kan anslå i nærheten av opptjeningsperioden, si fire år) i stedet for kontraktsperioden på ti år, vil det redusere den estimerte kostnaden av opsjonen betydelig. Noen justeringer bør gjøres for fortabelse og tidlig trening. Men den foreslåtte metoden overstiger betydelig kostnadsreduksjon siden den forsømmer omstendighetene under hvilke opsjoner som mest sannsynlig vil bli fortapt eller utøves tidlig. Når disse omstendighetene er tatt i betraktning, er reduksjonen i ansattskostnadskostnadene sannsynligvis mye mindre. Først vurderer du forfeiture. Å bruke en flat prosentandel for fortabelser basert på historisk eller potensiell ansatt er omsetning kun gyldig dersom fortabelse er en tilfeldig begivenhet, som et lotteri, uavhengig av aksjekursen. I virkeligheten er imidlertid sannsynligheten for fortabelse negativt knyttet til verdien av opsjonsalternativene og dermed til aksjekursen selv. Folk er mer sannsynlig å forlate et selskap og miste opsjoner når aksjekursen har gått ned og alternativene er verdt lite. Men hvis firmaet har gjort det bra og aksjekursen har økt betydelig siden tildelingsdagen, vil alternativene bli mye mer verdifulle, og ansatte vil være mye mindre tilbøyelige til å forlate. Hvis arbeidstakeromsetning og fortabelse er mer sannsynlig når opsjonene er minst verdifulle, reduseres lite av opsjonskostnadene ved tildelingstidspunktet på grunn av sannsynligheten for fortabelse. Argumentet for tidlig trening er lik. Det avhenger også av fremtidig aksjekurs. Ansatte vil ha en tendens til å trene tidlig hvis det meste av deres formue er bundet i selskapet, de må diversifisere, og de har ingen annen måte å redusere risikoeksponeringen mot selskapets aksjekurs. Ledende ansatte, derimot, med de største opsjonsinvesteringene, er usannsynlig å utøve tidlig og ødelegge opsjonsverdien når aksjekursen har steget vesentlig. Ofte har de ubegrenset aksje, som de kan selge som et mer effektivt middel for å redusere risikoeksponeringen. Eller de har nok på plass for å inngå kontrakt med en investeringsbank for å sikre sine opsjonsstillinger uten å utøve for tidlig. Som med fortapningsfunksjonen, vil beregningen av et forventet opsjonsliv uten hensyn til størrelsen på beholdningen av ansatte som trener tidlig, eller til deres evne til å sikre deres risiko på annen måte, betydelig undervurdere kostnaden for opsjoner. Alternativprismodeller kan modifiseres for å inkludere innflytelsen av aksjekursene og omfanget av ansatteopsjoner og aksjebeholdning på sannsynligheten for fortabelse og tidlig trening. (Se for eksempel Mark Rubinsteins Fall 1995 artikkel i Journal of Derivatives. På regnskapsverdi av ansatteaksjonsopsjoner.) Den faktiske størrelsen av disse tilpasningene må baseres på spesifikke bedriftsdata, som aksjekursvekst og distribusjon av opsjonsstipendier blant ansatte. Tilpasningene, som er riktig vurdert, kan vise seg å være betydelig mindre enn de foreslåtte beregningene (tilsynelatende godkjent av FASB og IASB) ville produsere. Faktisk, for noen selskaper, kan en beregning som ignorerer fortabelser og tidlig trening helt kunne komme nærmere den virkelige kostnaden for alternativer enn en som helt ignorerer de faktorene som påvirker ansettelsesforebygging og tidlige treningsbeslutninger. Fallacy 3: Stock Option Costs Are Already Adequately Disclosed Another argument in defense of the existing approach is that companies already disclose information about the cost of option grants in the footnotes to the financial statements. Investors and analysts who wish to adjust income statements for the cost of options, therefore, have the necessary data readily available. We find that argument hard to swallow. As we have pointed out, it is a fundamental principle of accounting that the income statement and balance sheet should portray a companys underlying economics. Relegating an item of such major economic significance as employee option grants to the footnotes would systematically distort those reports. But even if we were to accept the principle that footnote disclosure is sufficient, in reality we would find it a poor substitute for recognizing the expense directly on the primary statements. For a start, investment analysts, lawyers, and regulators now use electronic databases to calculate profitability ratios based on the numbers in companies audited income statements and balance sheets. An analyst following an individual company, or even a small group of companies, could make adjustments for information disclosed in footnotes. But that would be difficult and costly to do for a large group of companies that had put different sorts of data in various nonstandard formats into footnotes. Clearly, it is much easier to compare companies on a level playing field, where all compensation expenses have been incorporated into the income numbers. Whats more, numbers divulged in footnotes can be less reliable than those disclosed in the primary financial statements. For one thing, executives and auditors typically review supplementary footnotes last and devote less time to them than they do to the numbers in the primary statements. As just one example, the footnote in eBays FY 2000 annual report reveals a weighted average grant-date fair value of options granted during 1999 of 105.03 for a year in which the weighted average exercise price of shares granted was 64.59. Just how the value of options granted can be 63 more than the value of the underlying stock is not obvious. In FY 2000, the same effect was reported: a fair value of options granted of 103.79 with an average exercise price of 62.69. Apparently, this error was finally detected, since the FY 2001 report retroactively adjusted the 1999 and 2000 average grant-date fair values to 40.45 and 41.40, respectively. We believe executives and auditors will exert greater diligence and care in obtaining reliable estimates of the cost of stock options if these figures are included in companies income statements than they currently do for footnote disclosure. Our colleague William Sahlman in his December 2002 HBR article, Expensing Options Solves Nothing, has expressed concern that the wealth of useful information contained in the footnotes about the stock options granted would be lost if options were expensed. But surely recognizing the cost of options in the income statement does not preclude continuing to provide a footnote that explains the underlying distribution of grants and the methodology and parameter inputs used to calculate the cost of the stock options. Some critics of stock option expensing argue, as venture capitalist John Doerr and FedEx CEO Frederick Smith did in an April 5, 2002, New York Times column, that if expensing were required, the impact of options would be counted twice in the earnings per share: first as a potential dilution of the earnings, by increasing the shares outstanding, and second as a charge against reported earnings. The result would be inaccurate and misleading earnings per share. We have several difficulties with this argument. First, option costs only enter into a (GAAP-based) diluted earnings-per-share calculation when the current market price exceeds the option exercise price. Thus, fully diluted EPS numbers still ignore all the costs of options that are nearly in the money or could become in the money if the stock price increased significantly in the near term. Second, relegating the determination of the economic impact of stock option grants solely to an EPS calculation greatly distorts the measurement of reported income, would not be adjusted to reflect the economic impact of option costs. These measures are more significant summaries of the change in economic value of a company than the prorated distribution of this income to individual shareholders revealed in the EPS measure. This becomes eminently clear when taken to its logical absurdity: Suppose companies were to compensate all their suppliersof materials, labor, energy, and purchased serviceswith stock options rather than with cash and avoid all expense recognition in their income statement. Their income and their profitability measures would all be so grossly inflated as to be useless for analytic purposes only the EPS number would pick up any economic effect from the option grants. Our biggest objection to this spurious claim, however, is that even a calculation of fully diluted EPS does not fully reflect the economic impact of stock option grants. The following hypothetical example illustrates the problems, though for purposes of simplicity we will use grants of shares instead of options. The reasoning is exactly the same for both cases. Lets say that each of our two hypothetical companies, KapCorp and MerBod, has 8,000 shares outstanding, no debt, and annual revenue this year of 100,000. KapCorp decides to pay its employees and suppliers 90,000 in cash and has no other expenses. MerBod, however, compensates its employees and suppliers with 80,000 in cash and 2,000 shares of stock, at an average market price of 5 per share. The cost to each company is the same: 90,000. But their net income and EPS numbers are very different. KapCorps net income before taxes is 10,000, or 1.25 per share. By contrast, MerBods reported net income (which ignores the cost of the equity granted to employees and suppliers) is 20,000, and its EPS is 2.00 (which takes into account the new shares issued). Of course, the two companies now have different cash balances and numbers of shares outstanding with a claim on them. But KapCorp can eliminate that discrepancy by issuing 2,000 shares of stock in the market during the year at an average selling price of 5 per share. Now both companies have closing cash balances of 20,000 and 10,000 shares outstanding. Under current accounting rules, however, this transaction only exacerbates the gap between the EPS numbers. KapCorps reported income remains 10,000, since the additional 10,000 value gained from the sale of the shares is not reported in net income, but its EPS denominator has increased from 8,000 to 10,000. Consequently, KapCorp now reports an EPS of 1.00 to MerBods 2.00, even though their economic positions are identical: 10,000 shares outstanding and increased cash balances of 20,000. The people claiming that options expensing creates a double-counting problem are themselves creating a smoke screen to hide the income-distorting effects of stock option grants. The people claiming that options expensing creates a double-counting problem are themselves creating a smoke screen to hide the income-distorting effects of stock option grants. Indeed, if we say that the fully diluted EPS figure is the right way to disclose the impact of share options, then we should immediately change the current accounting rules for situations when companies issue common stock, convertible preferred stock, or convertible bonds to pay for services or assets. At present, when these transactions occur, the cost is measured by the fair market value of the consideration involved. Why should options be treated differently Fallacy 4: Expensing Stock Options Will Hurt Young Businesses Opponents of expensing options also claim that doing so will be a hardship for entrepreneurial high-tech firms that do not have the cash to attract and retain the engineers and executives who translate entrepreneurial ideas into profitable, long-term growth. This argument is flawed on a number of levels. For a start, the people who claim that option expensing will harm entrepreneurial incentives are often the same people who claim that current disclosure is adequate for communicating the economics of stock option grants. The two positions are clearly contradictory. If current disclosure is sufficient, then moving the cost from a footnote to the balance sheet and income statement will have no market effect. But to argue that proper costing of stock options would have a significant adverse impact on companies that make extensive use of them is to admit that the economics of stock options, as currently disclosed in footnotes, are not fully reflected in companies market prices. More seriously, however, the claim simply ignores the fact that a lack of cash need not be a barrier to compensating executives. Rather than issuing options directly to employees, companies can always issue them to underwriters and then pay their employees out of the money received for those options. Considering that the market systematically puts a higher value on options than employees do, companies are likely to end up with more cash from the sale of externally issued options (which carry with them no deadweight costs) than they would by granting options to employees in lieu of higher salaries. Even privately held companies that raise funds through angel and venture capital investors can take this approach. The same procedures used to place a value on a privately held company can be used to estimate the value of its options, enabling external investors to provide cash for options about as readily as they provide cash for stock. Thats not to say, of course, that entrepreneurs should never get option grants. Venture capital investors will always want employees to be compensated with some stock options in lieu of cash to be assured that the employees have some skin in the game and so are more likely to be honest when they tout their companys prospects to providers of new capital. But that does not preclude also raising cash by selling options externally to pay a large part of the cash compensation to employees. We certainly recognize the vitality and wealth that entrepreneurial ventures, particularly those in the high-tech sector, bring to the U. S. economy. A strong case can be made for creating public policies that actively assist these companies in their early stages, or even in their more established stages. The nation should definitely consider a regulation that makes entrepreneurial, job-creating companies healthier and more competitive by changing something as simple as an accounting journal entry. But we have to question the effectiveness of the current rule, which essentially makes the benefits from a deliberate accounting distortion proportional to companies use of one particular form of employee compensation. After all, some entrepreneurial, job-creating companies might benefit from picking other forms of incentive compensation that arguably do a better job of aligning executive and shareholder interests than conventional stock options do. Indexed or performance options, for example, ensure that management is not rewarded just for being in the right place at the right time or penalized just for being in the wrong place at the wrong time. A strong case can also be made for the superiority of properly designed restricted stock grants and deferred cash payments. Yet current accounting standards require that these, and virtually all other compensation alternatives, be expensed. Are companies that choose those alternatives any less deserving of an accounting subsidy than Microsoft, which, having granted 300 million options in 2001 alone, is by far the largest issuer of stock options A less distorting approach for delivering an accounting subsidy to entrepreneurial ventures would simply be to allow them to defer some percentage of their total employee compensation for some number of years, which could be indefinitelyjust as companies granting stock options do now. That way, companies could get the supposed accounting benefits from not having to report a portion of their compensation costs no matter what form that compensation might take. What Will Expensing Involve Although the economic arguments in favor of reporting stock option grants on the principal financial statements seem to us to be overwhelming, we do recognize that expensing poses challenges. For a start, the benefits accruing to the company from issuing stock options occur in future periods, in the form of increased cash flows generated by its option motivated and retained employees. The fundamental matching principle of accounting requires that the costs of generating those higher revenues be recognized at the same time the revenues are recorded. This is why companies match the cost of multiperiod assets such as plant and equipment with the revenues these assets produce over their economic lives. In some cases, the match can be based on estimates of the future cash flows. In expensing capitalized software-development costs, for instance, managers match the costs against a predicted pattern of benefits accrued from selling the software. In the case of options, however, managers would have to estimate an equivalent pattern of benefits arising from their own decisions and activities. That would likely introduce significant measurement error and provide opportunities for managers to bias their estimates. We therefore believe that using a standard straight-line amortization formula will reduce measurement error and management bias despite some loss of accuracy. The obvious period for the amortization is the useful economic life of the granted option, probably best measured by the vesting period. Thus, for an option vesting in four years, 148 of the cost of the option would be expensed through the income statement in each month until the option vests. This would treat employee option compensation costs the same way the costs of plant and equipment or inventory are treated when they are acquired through equity instruments, such as in an acquisition. In addition to being reported on the income statement, the option grant should also appear on the balance sheet. In our opinion, the cost of options issued represents an increase in shareholders equity at the time of grant and should be reported as paid-in capital. Some experts argue that stock options are more like contingent liability than equity transactions since their ultimate cost to the company cannot be determined until employees either exercise or forfeit their options. This argument, of course, ignores the considerable economic value the company has sacrificed at time of grant. Whats more, a contingent liability is usually recognized as an expense when it is possible to estimate its value and the liability is likely to be incurred. At time of grant, both these conditions are met. The value transfer is not just probable it is certain. The company has granted employees an equity security that could have been issued to investors and suppliers who would have given cash, goods, and services in return. The amount sacrificed can also be estimated, using option-pricing models or independent estimates from investment banks. There has to be, of course, an offsetting entry on the asset side of the balance sheet. FASB, in its exposure draft on stock option accounting in 1994, proposed that at time of grant an asset called prepaid compensation expense be recognized, a recommendation we endorse. FASB, however, subsequently retracted its proposal in the face of criticism that since employees can quit at any time, treating their deferred compensation as an asset would violate the principle that a company must always have legal control over the assets it reports. We feel that FASB capitulated too easily to this argument. The firm does have an asset because of the option grantpresumably a loyal, motivated employee. Even though the firm does not control the asset in a legal sense, it does capture the benefits. FASBs concession on this issue subverted substance to form. Finally, there is the issue of whether to allow companies to revise the income number theyve reported after the grants have been issued. Some commentators argue that any recorded stock option compensation expense should be reversed if employees forfeit the options by leaving the company before vesting or if their options expire unexercised. But if companies were to mark compensation expense downward when employees forfeit their options, should they not also mark it up when the share price rises, thereby increasing the market value of the options Clearly, this can get complicated, and it comes as no surprise that neither FASB nor IASB recommends any kind of postgrant accounting revisions, since that would open up the question of whether to use mark-to-market accounting for all types of assets and liabilities, not just share options. At this time, we dont have strong feelings about whether the benefits from mark-to-market accounting for stock options exceed the costs. But we would point out that people who object to estimating the cost of options granted at time of issue should be even less enthusiastic about reestimating their options cost each quarter. We recognize that options are a powerful incentive, and we believe that all companies should consider them in deciding how to attract and retain talent and align the interests of managers and owners. But we also believe that failing to record a transaction that creates such powerful effects is economically indefensible and encourages companies to favor options over alternative compensation methods. It is not the proper role of accounting standards to distort executive and employee compensation by subsidizing one form of compensation relative to all others. Companies should choose compensation methods according to their economic benefitsnot the way they are reported. It is not the proper role of accounting standards to distort executive and employee compensation by subsidizing one form of compensation relative to all others. A version of this article appeared in the March 2003 issue of Harvard Business Review .
No comments:
Post a Comment